Mellom bakkar og berg                                                  

                                                                                                                             - en blogg om turopplevelser -

Hatten, Hattfjelldal (1128 m.o.h)

Tidsbruk: 1,5-2 timer opp, omtrent en time ned.

Terreng: 4 km gangdistanse og 600 meter stigning til toppen. Merket skogssti den første delen, mot slutten går traséen på bart fjell med lettere klyving noen steder. Aldri farlig eller luftig. Tett merking med rødmaling spesielt mot slutten, men det er fort gjort å miste retningen hvis man ikke følger med på merkingen, spesielt ned igjen. Over myra før stigningen begynner kan det være vått, spesielt når snøsmeltingen pågår.

Bakgrunn: Turen ble gått 28. juni 2015 klokka 21.30. Jeg hadde gått turen to år tidligere, i regn og tåke, og visste at jeg måtte tilbake for å oppleve utsikten. Muligheten bød seg sent en kveld på vei på gjennomreise mot Sverige, og selv om det var sent og mye snø i fjellet tok jeg sjansen. Utsikten over Røssvatnet og Okstindan fra toppen i midnattsol var verdt anstrengelsen.

Hatten er en karakteristisk og majestetisk topp som ligger ved sørenden av Røssvatnet, Norges nest største innsjø. På samisk kalles fjellet for Aarpije og betyr enke/den som står alene. På slutten av 1800-tallet ble det utvunnet kobber på Hatten. Profilen av fjellet preger kommunevåpenet til Hattfjelldal kommune.

Rett nord for tettstedet Hattfjelldal tar man av østover mot Elsvatn. Etter omtrent en mil kommer man til enden av vannet og en parkeringsplass på høyre side. Stien mot toppen går på den andre siden av veien.

Kartutsnitt. Link til interaktivt kart: 

Utsikt mot Hatten fra krysset der man tar av fra riksvei 73 mot Elsvatn.

Når man nærmer seg Hatten ser den ikke like imponerende og majestetisk ut. Her fra Elsvatnet.

Parkeringsplassen er godt synlig med et infoskilt om Hatten.

Traktorveien opp mot Hatten tar av fra bilveien omtrent 50 meter videre fra parkeringsplassen. Litt lenger opp i bakken renner det en bekk hvor man kan fylle vannflaska.

Når traktorveien flater ut blir skogen tynnere og man fortsetter på en sti. Her er det merking på trestammene men hvis man ikke følger med er det lett å miste stien. Spesielt hvis det er mye snø, som her. Retningen har man imidlertid bra kontroll på, siden Hatten er godt synlig i bakgrunnen.

Det ble en slitsom etappe for min del med mye råtten snø. Normalt skulle vel snøen ha smeltet her til slutten av juni men 2015 var et år med sen snøsmelting. Her vises sporet bakover i retning Elsvatnet.

Ute av skogen kommer man til ei myr ved Vestre Hattjønna. Hit bruker man omtrent en halvtime. Over myra går stien på utlagte planker som normalt burde holde en tørr på beina. Stien fortsetter jevnt oppover mot høyre i Israelsteindalen.

Utsikt mot myra og Elsvatnet som ei smal stripe til venstre i bildet. Helt bak til venstre ligger Unkervannet.

Over tregrensa går stien i sikk-sakk i lyngterreng. Den er ikke merket men lett å følge.

Fra ca 1000 meters høyde lå det mye snø og det var vanskelig å vite hvor stien gikk og hvor det var trygt å gå, da snøskavlene var ganske bratte og råtne. Selv om det var fotspor etter tidligere besøk var det ingen garanti for at snøen holdt vekta mi. Stien går egentlig rett fram her til stolpen midt i bildet og videre opp og rundt til toppen fra vestsida. Jeg feiget egentlig ut og prøvde heller å komme meg så høyt som mulig på østsida av toppen før jeg gikk ned igjen, men det viste seg at snøskavlene holdt såpass på den sida at det gikk an å klatre opp til toppen fra den sida. Det vet jeg ikke om er mulig sommerstid, men det er flere rødmerkede ruter til toppen så så lenge man følger merkingen bør det være trygt.

Panoramautsikt fra toppen mot vest og nord. Røssvatnet ses i bakgrunnen til høyre i bildet.

På nordsida av toppen står det en trollstatue, som sto til halsen i snø da jeg var der. I bakgrunnen ligger Ørfjellet (788 m.o.h).

Utsikt sør-østover mot Litlhatten (1050 m.o.h) og Sverige i bakgrunnen. 

Bergmassen i fjellet består av serpentin og olivin, og det er serpentinet som gir Hatten den røde fargen.

Hatten 1,5 time etter at jeg var på toppen. Flaks at skylaget ikke lå så lavt da jeg var oppe.

Selhornet, Hemnes (687 m.o.h)

Tidsbruk: 2,5 timer opp, 1,5 time ned.

Terreng: 5 km en vei. 650 meter stigning, brattere mot slutten. Traktorvei, myr og skogsterreng. Støvler er nødvendig.

Bakgrunn: Sen kveldstur som ble gått 26. juni 2015 klokka 20.00. Jeg har gått årlige turer i området men aldri opp på Selhornet og det har vært et mål som tidligere har måttet vike for mer spektakulære turer.

Selhornet er en langsgående liten rygg/platå mellom Hemnesberget og Korgen. Fra spissen av hornet går fjellveggen loddrett ned mot Sørfjorden, noe som sikkert har gitt fjellet sitt navn. Toppunktet ligger dog noen hundre meter lenger sør. Fjellet kan nås både fra vest (Elsfjord) og fra øst (Mula).

Jeg gikk opp fra Mula. Fra E6 tar man av mot Vallabotn/Baklandet og etter brua over Røssåga tar man til høyre. Der veien tar av til høyre ned mot Røssåauren og badestranda kan man svinge opp en bratt grusvei til venstre. Veien tar snart slutt ved ei grind, der er det en liten parkeringplass som trolig tilhører ei nærliggende hytte. Det sto ingen biler der da jeg kom dit men hvis det er fullt der kan man parkere på badestranda. Stien går opp en traktorvei til omtrent 300 meters høyde der det blir et våtere myrområde og deretter snaufjell og lyng. Den siste etappen opp på ryggen er brattere, men man kan også gå opp litt lenger sør og få en slakere oppstigning.

Kartutsnitt. Link til interaktivt kart:  

Parkeringsplassen. Skogsveien fortsetter fram til høyre.

Traséen fortsetter opp skogsveien til den tar slutt.

Området er beiteområde for sau, blant annet disse tre lammene.

Etter omtrent hundre høydemeter kommer får man utsikt ned mot Røssåauren.

Der skogsveien tar slutt fortsetter stien over ei myr. Den er merket med rødmaling på trær og steiner.

I dette krysset like etter myra kan man gå både til høyre og venstre i følge et kart jeg fant på nettet. Jeg gikk til venstre for å holde meg unna myrene. I det kartet jeg brukte skulle man gå over Beretlihaugen men det anbefaler jeg ikke (se lenger ned).

Traséen fortsetter nå på grunnfjell og det er viktig å se etter røde merker på bakken, ellers kan man lett gå feil. Man ser imidlertid ganske fort Selhornet (som her i bakgrunnen) til høyre for traséen så man kan bruke det som referansepunkt.

Utsikt bakover mot Sørfjorden og Hemneshalvøya med Veten (702 m.o.h) til venstre.

Ett av de sporadisk utplasserte merkene langs traséen.

Omtrent midtveis i denne delen av traséen kan man fylle vannflaska i denne bekken. Sommerstid frister det kanske med et bad i kulpen som virket å være omtrent en meter dyp.

Her har jeg fulgt fjellet opp i terrenget med profilen av Selhornet på høyre side en stund, og valgte her å gå over mot Beretlihaugen som ligger bak toppen til venstre. Det viste seg å være en unødvendig omvei med mange tapte høydemetre. Tilbake igjen fant jeg en lettere trasé.

Beretlihaugen til venstre og Selhornet i bakgrunnen.

 Utsikt fra Beretlihaugen. Jeg fant etterhvert en sti som gikk nedover på skrå mot høyre mot Selhornet.

Beretlihaugen sett fra oppstigningen til Selhornet. Stornonsåsvatnet nede til venstre. Beretlitjønna vises ikke på bildet.

For å spare tid gikk jeg i rett linje mot toppen gjennom lyng og snø. Mot slutten ble det veldig bratt så optimalt burde man nok gå lengre til venstre og komme opp fra sørsida.

Varden som markerer toppen på 687 m.o.h. Hit tok det meg omtrent 2,5 timer å gå fra bilen men jeg brukte kanskje så mye som en halvtime ekstra på omveien om Beretlihaugen.

Fra varden fortsetter stien nordover mot Selhornet. Hemnesberget ses i bakgrunnen.

200-graders panoramabilde fra Selhornet, med varden helt til høyre og traseen opp samt Litlnonsåvatnet, Stornonsåvatnet og Beretlitjønna nede på flata. Omtrent midt i bildet ser man Røssåauren stikke ut i fjorden. Hemnesberget ligger i bakgrunnen helt til venstre.

På kanten av stupet danner noen steinblokker et lite kikkehull ned de 600 meterne mot bakken under.

Langs kanten av fjellet tilbake mot varden går det ut et overheng som er det nærmeste man kommer et "horn" på turen.

Utsikt mot Stornonsåvatnet og Beretlitjønna til venstre, under nedstigningen fra varden. Raskeste vei tilbake er å gå via Beretlitjønna.

Selhornet sett fra Beretlitjønna.

Ved Beretlitjønna ligger det ei hytte hvor man kan fylle vann fra en bekk. På baksiden fortsetter man til venstre for kollen i bakgrunnen og da kommer man ganske fort rett på stien ned mot myra.

Hytta ved Beretlitjønna kan skimtes mellom trærne, her sett fra stien ned mot myra igjen. Det er her jeg burde ha tatt på vei opp til Selhornet.

Måstad og Måstadheia, Værøy (407 m.o.h)

Tidsbruk: Omtrent tre timer fra Sørland til Måstad og en time ekstra opp på Måstadheia. Man får regne med like lang tid tilbake. En time kortere om man går fra Nordlandshagen.

Terreng: 6,5 km fra Sørland til Måstad og 1,5 km fra Måstad opp på Måstadheia. Totalt 16 km t/r. 630 meter sammenlagt stigning, inkludert turen over fra Sørland til Nordland. Tydelig sti hele veien. Det kan være litt løs steinmasse i dalen over til Nordland. Trasèen mellom Nordland og Eidet er drøy og steinete men ellers er det lett framkommelig og aldri spesielt krevende.

Bakgrunn: Turen ble gått 31.mai 2015 kl 20 og er en del av firedagersturen min til Lofoten. Tidligere på dagen hadde jeg gått på Mengelsdalstinden ved Å og deretter tatt ferga fra Moskenes til Værøy. Jeg gikk først opp til Håen (se eget innlegg) i 18-tida og fortsatte østover mot Hornet og ned mot Nordland. Jeg kom alt for sent i gang med turen på grunn av regnvær midt på dagen og bommet derfor på tidspunktet jeg burde ha vært på Måstad. Jeg hadde store forhåpninger om å få sett lundefugl på nært hold, ettersom de er kjent for å la mennesker komme ganske nær med kameralinsen. Men de kom inn fra havet i 21-22-tiden så det eneste jeg fikk sett av dem var når de kretset over meg på vei bort til Måstad. En drøy time senere var det helt stille i lundura på motsatt side. Men Måstad for øvrig var en flott opplevelse, med mange av de orignale husene i god stand og det var idyllisk å vandre rundt der helt alene i midnattsol klokka 02 på natta.

Neste morgen tok jeg ferga klokka 10.15 til Bodø og fly videre. Totalt rakk jeg fem forskjellige fjellturer og fikk sett store deler av Vest-Lofoten på 2,5 døgn. Det ble ikke mye søvn men midnattsola hjalp til med å forvirre døgnrytmen så det var lett å holde seg våken.

For fergerutene Bodø-Værøy-Røst-Moskenes se link:  Man kan overnatte i den gamle skolen på Måstad, men da må man avtale på forhånd med Værøy turistinformasjon, tlf 75420614 eller turistinfo@varoy.kommune.no

Måstad er en fraflyttet grend vest på Værøy som er kjent for hundearten lundehund. De var spesialavlet for å krype inn i lundefuglens huler mellom steinene og hente ut fugler til eieren som stod og ventet utenfor. Lundefuglen hekker i tusentall på vestsiden av Måstadfjellet.    Befolkningen på Måstad levde til dels av fangsten og de kunne fange flere titalls fugler på en kveld. For omtrent hundre år siden bodde det 150 mennesker på Måstad, men grenda ble fraflyttet på midten av 1900-tallet.

Les, se og hør interessant dokumentasjon om livet på Måstad på NRKs sider:

Stien til Måstad begynner egentlig ved Nordlandshagen, men hvis man ikke har bil eller sykkel er det enklest å gå over fjellet fra Sørland. Jeg gikk først opp til Håen og derfra langs kanten av Håheia bort til Hornet og ned en trang dal til yttersida (Nordland). Hvis man vil gå rett over fra Sørland kan man følge den markerte stien opp fra bilveien. Det går også en sti opp til Hornet helt i begynnelsen av bilveislyngene hvis man vil ta raskeste vei over til den andre siden. Fra Sørland og over fjellet bruker man omtrent en time. Fra Nordland går det en bilvei til Nordlandshagen omtrent dit man kommer ned fra Hornet. Derfra går det en sti som leder til Eidvika (se neste bilde). Etappen ser lett ut på kartet og er ikke spesielt kupert men store deler av den går på steiner i strandkanten og man bør regne 1-1,5 timer bare på denne etappen.

Fra Eidet går stien på sørsida av fjellet og inn til Måstad, på velpreparert sti/grusvei. Helt i sørenden av bebyggelsen går stien opp mot Måstadheia i små slynger, den er også lett å gå. Stien er tydelig helt opp til Måstadfjellet. Derfra kan man speide etter lundefugl i lundeura hvis man vil.

Kartutsnitt. For interaktivt kart, se link: 

Fra Håen tar man av NATO-veien ganske tidlig og følger den vestlige kanten av Håheia bort til Hornet.

Håen med forsvarsinstallasjonen og Måstad i bakgrunnen, sett fra kanten av Håheia.

300 meter nedenfor går stien til Måstad, her som en grønn stripe.

Utsikt nordover fra 320-punktet. Hornet (346 m.o.h) rett fram med 249-punktet til venstre og Mosken og Lofotodden i bakgrunnen. Værøys høyeste topp Nordlandsnupen (450 m.o.h) helt til høyre. Stien over til Nordland går i det første lille skaret ned fra Hornet, omtrent rett under Mosken på bildet.

Når man nærmer seg Hornet øverst i Rømdaeln møter man på stien fra Sørland. Den fortsetter opp via vestsiden av Hornet og ned på østsiden. Jeg ville spare krefter og droppet å gå oppom Hornet. Jeg valgte heller en trasé lavere i terrenget.

Ved 249-punktet går fjellveggen loddrett ned til yttersida. Stien til Måstad er godt synlig der nede.

Utsikt mot Nordlandshagen fra skaret der man går ned. Traséen ned til Nordland går delvis på løs steinmasse så det kan være lurt å holde god avstand til de som går foran, i tilfelle steinsprang. Bilveien og parkeringsplassen samt deler av den nedlagte flyplassen ses på den andre siden. Hit tok det omtrent en time å gå fra Håen med noen fotopauser.

Nede på Nordlandsiden begynner stien til Måstad. Herfra er den markert med røde piler og merker.

I starten er stien lett å gå på.

Omtrent halvveis slutter stien og traséen går videre på fjæresteiner.

Det er mye å se på mens man går. Havet har skylt i land mye rart som vi mennesker er ansvarlige for.

Som kontrast kan naturen kan gjøre det vakkert på egen hånd også.

Rett før man kommer til Eidet treffer man på denne karen i fjæra. Han kalles Yttertussen og har sikkert gitt opphav til mange overtroiske historier langt tilbake i tid.

Ved Eidet går stien mot Måstad på østsiden av Måstadfjellet. Rett fram til høyre er det ei steinur med rikt fugleliv, men hvis man vil se lundefuglene er det best å gå over fjellet til Lundura.

Den siste biten bort til Måstad er lett å gå, på grusvei/sti. Måhornet (439 m.o.h) rager over bebyggelsen.

Husene på Måstad er i god stand selv om ingen bor her lenger. Fra Eidet til Måstad tar det omtrent en halvtime.

Man kan gå lenge og bare kikke på de gjenværende husene på Måstad. Noen er restaurerte mens andre er falleferdige.

I et av de gamle, åpne husene står de gamle skolemøblene oppbevart.

I enden av bebyggelsen er det et pumpehus med ei manuell pumpe hvis man vil fylle på vannflaskene.

Fra foten av bakkene går stien oppover mot Måhornet og Måstadheia. Den er lett å gå, med passende slynger i de bratteste partiene. Etterhvert slaker den ut mot toppen.

Utsikten mot Måstad er flott fra denne siden. I bakgrunnen troner forsvarsinstallasjonen på Håen (438 m.o.h).

Det er bratt stigning i starten og man kommer fort opp i terrenget. Snart får man utsikt over mot Lofoten til venstre og Sørland til høyre.

Oppe ved Reka deler stien seg til venstre mot Måhornet og til høyre mot Måstadheia. Bildet er tatt fra oppstigningen til Måstadheia, med Måhornet (439 m.o.h) i bakgrunnen og den slakere delen av stien fra Måstad midt i bildet.

Fra Reka har man utsikt mot storhavet og Røst.

Oppe på Måstadheia kan man gå videre ned mot Lundura i håp om å få sett lundefugl. De kommer inn fra havet på kvelden med fangsten sin. Her er klokka 00.30 og jeg kom dessverre for sent fram til å få sett lundefuglene på nært hold. Noen få fugler fløy rundt helt nederst i ura men jeg orket ikke gå ned bare for å få hilse på dem.

Måstad sett fra Måstadfjellet.

Tilbake ved Nordlandshagen, siste etappe over fjellet tilbake til Sørland.

Utsikt over Sørland fra skaret, klokka 05 på morgenen.

Håen, Værøy (438 m.o.h)

Tidsbruk: Omtrent en time opp fra Sørland, en halvtime ned.

Terreng: 2,5 km til toppen. Tydelig sti i lett motbakke i starten, deretter kan man velge om man vil gå den slyngete bilveien helt opp eller ta snarveier med korte stier mellom bilveislyngene.

Bakgrunn: Turen ble gått 31. mai 2015 kl 18 og er en del av firedagersturen min til Lofoten. Tidligere på dagen hadde jeg gått på Mengelsdalstinden ved Å og etterpå tatt ferga fra Moskenes som var framme på Værøy klokka 13.15. Jeg gikk fra fergeleiet og inn til bunnen av Rømdalen på Sørland, der den gamle NATO-veien begynner. Den etappen tok omtrent en time å gå med full sekk. Etter å ha satt opp teltet begynte det å regne så jeg fikk noen timers ufrivillig hvile, noe som mest fikk følger for fortsettelsen av denne turen, se innlegget om Måstad.

Link til  fergerutene for Bodø-Værøy-Røst-Moskenes:

Link til helikopterrutene for Bodø-Værøy:

Værøy ligger mellom Lofotodden og Røst og er tilgjengelig med bilferge fra Bodø/Moskenes/Røst eller helikopter fra Bodø.

For å komme opp til Håen kan man gå rett opp stien fra plantefeltet på Sørland (rett nordvest for Tverrberget) eller følge den avstengte bilveien i Rømdalen. Veien leder til forsvarets installasjon på Håen. Man kan følge den fra der den kommer ut av tunnelen, men den første biten må man gå på sti. Mens man går har man flott utsikt mot Sørland (hovedbebyggelsen på Værøy) og oppe på Håen får man en fantastisk utsikt mot den fraflyttede grenda Måstad (se eget innlegg om tur til Måstad).

Kartutsnitt. For interaktivt kart, se link:

Stien opp bakkene går der bilveien slutter innerst ved foten av Rømdalen. NATO-veien går i tunnel til venstre og kommer ut litt lenger oppe i Rømdalen. I følge kartet skal det også gå en brattere og kjappere vei opp til toppen litt til venstre for tunnelen.

Stien opp er tydelig og lett å gå på. Helt i starten renner det en bekk hvor man kan fylle vannflaskene. Toppen i bakgrunnen er Hornet (346 m.o.h).

Stien krysser NATO-veien flere ganger og i blant er det lettere å gå på asfalten. Utsikten mot Sørland er flott.

Langs NATO-veien etter slyngene er det restaurert et gammelt "ørnhus". Fra gammelt av har man fanget ørn med hendene på Værøy, ved å sitte i små steinhus med heller som tak og legge ut åte til ørna i form av en kjøttbit i et snøre. Da ørna landet ved åtet dro man det nærmere og nærmere åpningen til steinhuset helt til man fikk tak i føttene til ørna og dro den inn i huset der man tok livet av den. Man fikk skuddpremie pr ørn av myndighetene, som anså ørna som en trussel mot sauedriften. Huset er nesten ikke synlig i terrenget (eller på bildet), for så vidt også meningen siden ørna ikke skulle ane fare. Les mer om fangsten og se film av hvordan det foregikk her:

Fra Heia ser man Mosken og Lofotodden i øst. Toppen til venstre er Hornet (346 m.o.h) og i bakgrunnen til høyre stikker Værøys høyeste topp Nordlandsnupen (450 m.o.h) opp.

Utsikt over Sørland fra Heia.

Den siste biten opp til toppen går på asfalt.

Utsikten mot Måstad er majestetisk. Toppen til venstre er Måhornet (439 m.o.h) og det flate platået i midten er Måstadheia (407 m.o.h på det høyeste). Røst skimtes i bakgrunnen. Det tok meg en time opp til Håen fra Sørland.

Røst med Måstadfjellet (388 m.o.h) og en liten del av Måstadheia i forgrunnen.

Turen ned til Sørland igjen kan man gå samme vei man kom opp eller gå på den vestre kanten av Håheia bort til Hornet der man kan gå ned til NATO-veien igjen. Jeg fulgte stien til venstre her, bort til Hornet og ned til Nordland, videre til Måstad (se eget innlegg).

Håen og forsvarsinstallasjonen sett fra Sørland.

Mengelsdalstinden, Moskenes (826 m.o.h)

Tidsbruk: 2-3 timer opp, nesten det samme ned.

Terreng: 4,5 km fra Å til toppen. Merket løype helt opp til ryggen mellom Ågdalen og Stokkvikdalen. Deretter blir det mindre og mindre tydelig sti og etterhvert må man prøve seg fram selv. Det som ser ut som en vel brukt trasè kan vise seg å være en blindvei der folk har snudd og gått tilbake fordi det viser seg å være for bratt. Langs Ågvatnet er det først småkuppert men for det meste flatt. Det kan være noe gjørmete og man passerer ei myr helt innerst før stigningen begynner. Turstøvler er nødvendig. Bratt stigning opp til ryggen men løypa går i slynger og er lett å gå. Luftig og til dels farlig i de helt øverste partiene (etter fortoppen på 743 m.o.h).

Bakgrunn: Turen ble gått 31. mai 2015 klokken 06.00 og er en del av firedagersturen min til Lofoten. Dagen før hadde jeg gått på Helvetestinden i Reinefjorden og på Moltinden ved Ramberg. Jeg overnattet i telt ved østenden av Ågvatnet. Målet med turen var å komme opp på ryggen mellom dalene og se ned mot Stokkvika, og deretter følge ryggen oppover så langt jeg rakk eller så langt jeg syntes det var forsvarlig. Jeg hadde begrenset tid da ferga til Værøy gikk klokka 12. Likevel rakk jeg å gå nesten helt til toppen, til ca 760 meters høyde. Der valgte jeg å snu fordi jeg kom til et brattere parti som skulle involvere luftig klatring helt langs den østlige veggen ned mot Ågdalen. Et fall her ville vært sjebnesvangert så jeg tok ikke sjansen. Kanskje hadde det vært mulig å velge en trasè på vestsiden av ryggen den siste biten men jeg var fornøyd med turen og gikk ned igjen til Ågdalen. Trolig hadde jeg møtt på snø oppe på toppen som stoppet meg fra å komme helt opp uansett.

Hvis man vil følge reiseplanen min kan man ta bussen kl 11.40 fra Å til Moskenes, som korresponderer med ferga kl 12 til Værøy. Se bussruter for linje 18-742 her  og fergereutene for Bodø-Værøy-Røst-Moskenes her

Ågdalen ligger ved Å helt ytterst i Lofoten ganske nært Moskenes der ferga fra Bodø og Værøy kommer inn. Innerst i Ågdalen kan man gå opp på ryggen mellom Gjerdetindan og Mengesdalstinden og se ned mot Stokkvika. Man kan følge ryggen oppover mot Mengelsdalstinden eller gå videre ned til Stokkvika, en tur som tar 6-8 timer t/r.

Det går tydelig sti fra Ågvatnet og over til Stokkvika. Det finnes parkeringsplasser ved østenden av Ågvatnet, ta til høyre inn blindveien like før tunnelen når man kommer inn til Å. Oppe på ryggen er det greit å gå helt til "hakket" mellom 743-punktet og 826-punktet. Men utsikten er flott allerede nederst på ryggen. For de som klarer å komme seg opp til toppen er det mulig å ta en lettere trasè bort til Smallidalstindan (810 m.o.h).

Kartutsnitt. For interaktivt kart, se link:

Fra parkeringsplassen går stien innover på Ågvatnets sørlige bredd.

Etter å ha rundet noen odder kommer fjellveggen til syne, med Gjerdtindan (821 m.o.h) til venstre og Mengelsdalstinden helt til høyre i bildet (snøkledd). Traséen opp på ryggen går akkurat der sola går over i skygge.

Stien langs bredden går i kupert terreng, med mange høye svaberg og små koller som skal forseres. I de bratteste partiene er det satt opp kjettinger for trygghetens skyld.

Det er også en del våte partier i det flate terrenget. Det hadde regnet på formiddagen dagen før.

Innerst i vestenden av Ågvatnet er det en fin sandstrand. Det renner også en bekk her på venstre hånd hvor man kan fylle vannflaskene. Hit tok det en times tid å gå fra østenden av vannet.

Etter å ha krysset ei lita elv ved å gå over utlagte steiner skal man passere denne myra. Vanntett fottøy er å anbefale. Stien fortsetter opp i skaret til venstre.

Den første delen av stigningen går stien gjennom en liten bjørkeskog. Herfra er det tørt hele veien opp.

Etter å ha passert bjørkeskogen får man fin utsikt over Ågdalen og Ågvatnet.

Oppe i Ågskaret ser man over til Stokkvika og Stokkvikvatnet. Man kan fortsette å gå ned på den andre siden helt ut til havet. Det tok en liten time å gå opp hit fra bredden av Ågvatnet.

Ryggen opp til Mengelsdalstinden sett fra Ågskaret. Det er lett å gå helt opp til den bratteste delen omtrent på 760 meters høyde.

Mengelsdalstinden sett fra høyden der en person stod på forrige bilde. Bak til venstre ser man Smallidalstindan (810 m.o.h).

Ved omtrent 760 meters høyde prøvde jeg å finne en trasé mot toppen opp til høyre på bildet, men måtte snu. Kanskje hadde det gått an å gå til venstre.

Panoramabilde over Ågdalen og Stokkvikdalen omtrent fra 743-punktet, med ryggen ned mot Ågskaret i midten og Gjerdtindan (821 m.o.h) bak. Å ligger helt ute ved havet til venstre i bildet.

Nede ved Ågvatnet igjen.